Her får du en liten innføring i historien til bygda, og litt om Snubbadagen, Snubbavannet og Snubbarennet. Vi tar også en vandring gjennom bygda.

Snubba/Duorga ble til

I løpet av middelalderen utviklet reinnomadismen seg. Om våren kom samene fra innlandet på svensk side med sine reinflokker på vei mot sommerbeitene langs kysten. Om høsten flyttet de tilbake til vinterbeitene der været var mer stabilt. Snubba/Duorga lå sentralt plassert langs flytteruta. Duorga betyr ris og kvist, og dette var det mye av på de langstrakte myrområdene. Riset var utmerket som underlag i de flyttbare lavvuene.

Fra om lag år 1700 begynte noen reindriftssamer å bosette seg permanent i gammer i Snubba/Duorga. I det første århundre var det kun noen få familier som så mulighetene ved å bli bofast, men utover 1800-tallet, og fram til midten av 1900-tallet, økte folketallet jevnt. Samtidig fortsatte reinnomadismen til langt inn på 1800-tallet. Det er i denne perioden fortellingene om barnet som ikke ville tåle høstflyttingen tilbake til reinbeiteområdet på svensk side av Sápmi, stammer fra. Likeså historiene om stamfedrene til de forskjellige familiene som bosatte seg i Snubba/Duorga.

Mikkel Jonsa Stoor bosatte seg på Elvebakk da komsa med spedbarnet rullet ned Tverrfjellet og landet på Čorru. Han og familien ble jaget fra Rogndalen. Dette var før jordbruk og produksjon av produkter basert på det naturen ga, ble hovednæringene.

Hverdagslivet ble påvirket av endring fra naturreligion til misjonering fra den Norske kirke. Den læstadianske vekkelse startet rundt 1855 og dominerte de neste 125 år, – for så gradvis å svinne hen igjen.

På det meste har det bodd om lag 120 personer i Snubba/Duorga. Rundt 1960 begynte fraflyttingen. Gårder ble gradvis fraflyttet og ungdommen flyttet til byene. Noen tiår senere overtar den neste generasjon de fraflyttede gårdsbrukene og steller rundt husene. De planlegger aktiviteter, omgjør den gamle skolen til grendehus og gir grunnlag for liv i Snubba/Duorga.

• Snubbadagen

Snubbadagen arrangeres på Snubba grendehus første fredag i august. En kulturdag som så dagens lys for første gang i 2013. Arrangementet er tuftet på visjonen om at dersom en kjenner sin kultur og historie, vil dette gi et rikere liv. Snubba/Duorga er ei markesamisk bygd og vår samiske identitet gjenspeiles i valg av tema. Formål med arrangementet er å bygge videre på felleskapet, både det etniske og det sosiale.

Snubba har knapt 20 fastboende, men arrangementstaben utgjør ofte mer enn 30 personer. Staben består av etterkommere av samene fra Snubba/Duorga. Vi har en idé om at arrangementet skal ha en lokal forankring, der bidragsyterne som kunstnere/forelesere har nær tilknytning til det markasamiske, – eller rett og slett er talenter fra den nære region.

Varm mat er viktig i markebygdene, så samisk mattradisjoner som ruhpan (blodklubb) og kjøttsuppe (biđus på nordsamisk) er selvskrevet. Ofte serveres det ørret fra Snubbavannet/Duorgajävri som tilleggsrett. All mat tilberedes av anerkjente matlagere i markebygda. I de siste årene har behovet for vegetarrett til gjestene vært tilfredsstilt, da Per Heimly, sønn av ruhpan-kokken, lager sin gulrotsuppe.

Snubbadagen avsluttes med utendørskonsert på den gamle slåttemarka på Sletthaug, bare noen steinkast fra Snubba grendehus.

Gjestene som besøker Snubbadagen gir arrangørene positive tilbakemeldinger på at kulturarrangementet er uten salgsboder.

Snubbavannet/Duorgajävri

Et langstrakt og grunt vann med et mange holmer og et utall skjær. Duorgajävri er om lag 3 km langt og vel 1 km bredt på det breieste. Vannet ligger 127 m over havet. Vannet er omgitt av et flatt omland dominert av myrer. Langs betydelige deler av strandlinja er det sivbelter. Her er store områder med sennagress, som ble tørket og bearbeidet til bruk i kommager og madrasser

Velkommen til Snubbavannet/Duorgajävri, et av Nordlands beste ørretvann. I Snubbavannet/Duorgajävri er det tatt ørret på 8,7 kg. I dag er det ikke uvanlig med ettermiddagsfangst på hele 68 ørreter på fluedorg og sluk. I 2019 er det meldt om døgnfangst i 6 garn på hele 82 ørreter. Rundt 1950–70 har de ivrige fiskerne hatt en totalfangst på om lag 2,5 tonn ørret i året. Dette viser mulighetene som ligger under overflata på vannet.

Snubbarennet

En påskeaften i Snubba/Duorga uten Snubbarennet husker vel ingen i området. Skirennet har vært arrangert hvert år siden 1975, og er det lengstlevende kulturarrangement i Evenes kommune. Mange generasjoner fra markebygda og bygdene i region møtes på Snubba grendehuset til det sosiale arrangementet. De fleste innbyggerne i Snubba/Duorga deltar gjerne i Snubbarennet, eller de er med på å arrangere dette sagnomsuste skirennet. Det er løyper tilpasset enhver, fra de små barna, til de som spurter til mål. Her kan man få kjøpt kaffe, kaker og middag mens man venter på resultatene. Det vanker premier til alle under 16 år. I tillegg utdeles det premier til den eldste deltageren og til de tre skiløperne som har slutt-tid nærmeste den ukjente idealtida.

Påskeaften 2021 håper vi at situasjonen er slik at Snubbarennet kan arrangeres for 55. gang.

En vandring gjennom Snubba/Duorga

Kommer du vandrende langs den gruslagte Snubbaveien fra vest og runder Ol’Olsa-svingen da er det markebygda du har foran deg. Om vinteren er bjørkeskogen og myrlandskapet skjult under 2,3 meter skog.

I dag  er Snubbaveien hovedferdselsåra i markebygda. Tidligere gikk bygdeveien mellom gårdene. Våningshus og fjøset lå den gang på hver sin side av veien. Folket i markebygda omtalte bygdeveien for Heikaveien. Den gang ble veien trafikkert av hest og slede.

Langs dagens Snubbavei lå det gamle posthuset, gården Heimly med det samiske navnet Stuorjalga. Posthuset, et lite rom i huset til Nikoline og Johan, var bygda samlingssted helt fram til midten av 1960 tallet. Markasamene kom hit for å hente posten og slå av en prat med naboene sine. Posten ble levert daglig av Ofotens Bilruter. Lenge etter at posthenting ble flyttet til Bogen, var ho Nikoline på Heimly et sosialt midtpunkt. Barnebarn forteller at bestemora var en av de beste i Snubba til å lage ruhpan (blodklubb) og annen blodmat.

Snubbaveien fra vest til øst. Ved gården Moski følger fortellingene langs Attergårdsveien

Noen få skogsholdt og slåttemarker er det mellom gården Heimly og bygdas storstue, Grendeskolen. Bygningen er i dag en del av Snubba grendehus. Bygningen ble fraktet fra Ballangen til Bogen. Tidlig på 1900–tallet ble laftet opp i Snubba/Duorga. Grendeskolen var ikke bare et sted hvor de små skulle lære å lese og skrive. Det har vært arrangert utallige møter og tilstelninger for innbyggerne på den gamle grendeskolen. Her var det gammeldans, korsang, idrettslag, småbrukerlag, kaffekvelder og andre typer møter/arrangementer som jordskifterett og læstadianske forsamlinger. Under 2. verdenskrig var skolen kommandosentral for tyskerne. I dag er grendeskolen en viktig del av Snubba grendehuset med både Snubbarennet og Snubbadagen som årlige begivenheter.

Lengre mot øst smalner Snubbaveien betraktelig. Om vinteren gikk det ofte sneskred over veien. I 1935 ble to av bygdas innbyggere tatt av sneskred da de vandret langs veien. Den ene fløt oppå snøskredet. Han leitet etter sin bror, fant tuppen av ei ski og  var rask til å grave fram lillebroren sin. I disse bakkene brukte ungene, som vokst opp på 60–tallet, å hoppe på ski over veien. Spennende var det når en bil sneglet seg fram mellom de høye brøytekantene. Med et godt hopp kunne nedslaget bli nesten nede på Heggeli. Det ble stopp på aktiviteten da Harstad Tidene skrev om ungene som hoppet over bussen. Senere ble det plantet gran i hele skråningen, og snøen har fra den dag holdt seg på sin plass.

Litt lengre mot øst har Snubbaveien en avstikker opp Attergårdsvei. Det første huset opp i bakken er Moski gård. Du ser tydelig at gården er på et skråstilt tun. Hovedbygningen er fra 1878 og er Snubbas eldste bygning. Oppi bakken står også «Den gule stua» fra 1855. Begge fredet av Sametinget da de er over 100 år. I 2019 ble sauefjøs bygd av  en gammel tømmerfjøs  som var i ferd med å falle sammen. I den eldste delen av hovedhuset har det vært holdt utallige læstadianske samlinger.

Vi følger Attergårdsveien opp på Ouinnus, så over den smale Tverrelvsbrua og der i mørke under de høye trærne møter vi ei gammel bjørk med flere rotskudd som alle har merkelige vortelignende utvekster. Det er mange fortellingen om den mytiske bjørka og storlæseren/helbrederen Andreas Johnsen Nyheim. Han ble også kalt gammel Johnsen han ble kaldt. Han leste sykdom fra mennesker til bjørka. Før gammel Johnsen døde, ba sin sønn om ikke å sage ned treet. «La treet dø av seg selv», sa Gammel Johnsen.

Gammel Johnsen var barnebarn av Mikkel Johnsen Stoor. Stoor hadde bosatt seg hundre meter lengre opp i Attergårdsveien. Vinteren 1849 ble Stoor jaget fra sin gamme ved Mikkel Johnsa-steinen i Rogndalen innenfor Bogen. Med kone og 5 barn flyktet familien til fjells. De gikk langs Tverrfjellet da komsa med det yngste barnet glei ned fjellsiden og landet på Elvebakk, som gården ble hetende. Elvebakk er arnestedet til mange storlæsere som Karen Larsen, Gammel Johnsen, Ingeborg Anderson, Kaia Østli, Anne Reinslett, Lilly Reinslett, John Olai Elvebakk og Inger Marie Elvebakk. Dette var også hjemmet til den kjente læstedianske predikanten John Olai Elvebakk.

Litt lengre attover (østover) Attergårdsveien på gården Solheim, lå den pene stua til storlæseren Karen. Hun var i tillegg ei såkalt krafsa-kjerring som hjalp både mennesker og dyr når de hadde medisinske problemer. Krafsar-kjerringene ble de kalt, de som tok imot nyfødte fra mennesker og dyr. Karens brordatter, Lilly, som overtok gården, hadde også disse fantastiske egenskapene.

Attergårdsveien slutter på Øse, eller Øvre Steinmo som er det offisielle norske navnet på gården. Øse var den østligste gården i Snubba fram til 1930. Gården lå ved begynnelsen av Vassbotnveien eller Petter Hansaveien. Veien fortsatte via Vassbotn til Grovfjorden. Ifølge samisk tradisjon kunne ikke noen gårder nekte mat og sengeplass til veifarende samer. Men Anna Øst viste råd. Hun åpnet kafe i 1930 og kunne da selge mat til de veifarende. Og kafeen var særdeles populær på søndags ettermiddager. Da kom bygdefolket for å kjøpe ettermiddagskaffe og Annas legendariske rømmekolla. Matvarebutikk hadde Anna i kjelleren. Butikken var 6 kvadratmeter. De 50 cm tykke kjellerveggene kan vi ennå se.

Da nye E-10 ble bygd i 1997, var folket langs øvre del av Attergårdsveien allerede flyttet ned til Snubbaveien. Det var langs Snubbaveien melkebilen kjørte. Litt etter litt ga folket opp å gå opp til sine gamle fjøsbygninger. Kyr og sauer ble sendt til slakteriet. Et litt lettvintere liv i østre del av Snubbaveien var begynt. De slapp den den tungvinte Attergårdsveien.

Snubbaveien er ennå en sjarmerende grusvei. Attergårdsveien, en smal liten veistubbe som går over i en traktorvei for så bli en sti og til slutt er det bare orienteringssansen din du må stole på hvis du har Vassbotn som mål for turen. Veikantene langs Snubbaveien er fulle av blomster i sommermånedene. Folk kommer ofte kjørende og parkerer der de kan, for å vandre en ettermiddagstur langs Snubbaveien. Både vinter, vår, sommer og høst ser man biler parkert for noen dager. Det kan være turfolk til fjells, fiskere på Snubbavannet/ Duorgajävri eller bær/ sopp plukkere. Noe er det som trekker folk til Snubba/Duorga.