«Det skråstilte tunet»

En tidsreise seksti år tilbake i tid

Sted: Moski – besøksgården på «Det skråstilte tunet»

Før i tiden, for 30 år siden, var det fjøs og driftsbygning knyttet til hvert et hjem i markebygda. I dag står alle de gamle fjøsene tomme. Ingen kyr, sauer, høns -eller mus i tørrhøyet- gir liv i fjøsene. Men to av gårdene i bygda har erobret tilbake slåttemarka. Moski gård er ikke lenger fritidseiendom. Vi er blitt landbrukseiendom igjen etter at Evenes kommune kontaktet landbruks-departementet. I dag beiter sauer igjen på slåttemarker rundt gamle bygninger i markebygda.

Midt i Snubba/Duorga, i krysset mellom Snubbaveien og Attergårdsveien, er veien opp til «Det skråstilte tunet» Gårdens navn er Moski, eller Solli på norsk. Gården ble etablert rundt år 1800. Den gang bodde folk og husdyr i gammer. Både hus fra 1888 og stabburet/»Den gule stua» fra 1855 har Sametinget fredet, mens Solli-fjøset fra 1950 har ikke fått vernestatus. «Den gule stua» er bygget over en åpen liten bekk der mat og drikke ble nedkjølt. Også under fjøsbygningen renner den åpne kilden. Der var det fulle melkespann som ble oppbevart.

For det markasamiske folket i region har gårdsdriften med dyr vært hovednæring det siste århundret. Mannfolkene var ofte bort vinterstid på Lofot- og Finnmarkfiske eller de fikk litt arbeid med vedlikehold av veiene ol.

På Moski var det inntil seks kyr, en hest, noen geiter, sauer og høns i fjøset. I utmarka høstet gårdsfolket urter og bær. De drevet fangs og jakt på fugl og dyr. Småvilt som rype, hare og orre ble ofte solgt for å skaffe sårt trengte penger. Mens det fiskerike ørretvassdraget Snubbavannet/Duorgajävri i bygda har bidratt med betydelige mengder ørret. Hver husstand i markebygda saltet gjerne ned ei tønne ørret på høsten.

I markebygda Snubba/Duorga har sola ingen fjell å gjemme seg bak fra klokka 3 om morgenen. Da titter den opp over Veggfjellet, som ligger lav mot sør. Men bak Moski dominerer Tverrfjellet, bratt og mektig. Få gårder i Snubba har sol lengre enn til klokka 8 på kvelden. Bygda beskyttes av fjellet i nord, men vestavinden tærer på hus og mennesker gjennom vinteren.

Om sommeren er det et yrende fugleliv. Småfugler og rovfugler ser vi hver dag. Om vinteren er det meterhøye skavler med snø. Når det regner ved kysten, snør det på Moski. Harer og rev krysser tunet flere ganger i løpet av den kalde vinternatten. Elgfamilier vandrer ned til kysten, så bare store, enslige elgokser beiter rundt husene og i Attergård-skogen. Gaupe- og jervespor blir det rapporter om vinterstid. Spor etter ryper, orre og tiur sees gjennom hele vinteren.

«Det skråstilte tunet» ligger flere kilometer fra havet og 130 meter over havnivå. På 50 og 60-tallet beitet det i markebygda småe nordlandskyr, sauer og geiter. Lett var det å slå gresset i bakkehellingene med ljå. Med hest og slede ble tørrhøy kjørt til løa eller på låven. Senere kom det større kyr til gårdene, som ga mer melk. Det viste seg at de store kyrne hadde problemer med å forholde seg til de skrå tunene i Snubba/Duorga.

Naboer som grenset til hverandres eiendom, gikk sammen om å lage felles vei til tømmer- og bjørkeskogen. De ordnet vei til teigene for utmarksslåtta, vei til fiskevannet og de hjalp hverandre med høyonna når det trengtes. Kvinnene tok ungeflokken med til skogs for å plukke bær som matauk og samle urter til medisinsk bruk. I tillegg til blåbær, multer og tyttebær, rips og rabarbra samlet de juopmu (syragress), boska (kvann) og gerjie (turt) som vårens vitamintilskudd. Bjørkesaft ble tappet og einebær plukket. Sennagress samlet inn, bearbeidet og tørket for å bli brukt som isolasjon i kommager og i madrasser.

I dag brukes gården på en annen måte. På «Det skråstilte tunet» beiter gammel norsk sau. «Villsauene» går ute hele året.

De gamle kunnskapene om urter er en del av vår kulturarv. Vi bruker urter, planter og bær i naturhusholdning. Bærbusker fra tidligere tider har sin plass i hagen. Bark og knopper fra trær blir i ulik grad samlet inn til bl.a. smakstilsetning. Gjennom hele året kan man høste fra naturen.

I tidligere tider var det ikke bare bærspann, soppkurv og/eller en sekk man hadde på ryggen når man vandret i marka. Nevenyttige menn og kvinner har alltid hatt øynene åpne for emner som skulle brukes til et bestemt formål; skaft til ljå eller øks, ski eller meier til slede – og selvfølgelig redskaper til bruk i kjøkkenet.

Det var alltid flere grunner for å vandre til skogs. Man så til sauene som gikk oppi skogsrøra og gresset, og da hadde man gjerne noe grovsalt med til dem. I dag er det vanskelig å slippe sauene til fjells for å beite i sommermånedene. I østre del av Evenes, der Moski gård holder til, er det få sauer og flere gauper pr sau enn før. Så sauene våre beiter på innmarker og inngjerdede utmarker i bygda. Det er en annen type sau vi har på «Det skråstilte tunet» enn «hvitsau-rasen» de brukte på Moski gård i gamle dager.

Utegangerne av typen gammel norsk sau er en liten og hardfør sau-rase. Instinkt deres er mer rettet mot forsvar. De værer fare fort og søker umiddelbart sammen mot den fiendtlige inntrengeren. De forsvaret sine og hverandres avkom.

På det skråstilte tunet kan du læring om tradisjonskunnskap;

• Selvberging i gammel tid
• Samisk gårdsbruk før og nå